Som tillitsvalgt i Norsk Polarhundklubb i 25 år og som oppdretter enda lenger, har jeg hele tiden jobbet for å bevare samojeden som EN rase. Det er stadig diskusjoner om brukshunder og showhunder, men jeg tror at alle som har hatt og oppdrettet samojed i mange år har erfart at det er store variasjoner i både utseende og egenskaper også i de samme linjene, ja til og med på søsken. For rasen sin del mener i alle fall jeg at det er ekstremt viktig å ikke lage dette kunstige skillet, da mister vi så utrolig mye.  Samojeden er en polar brukshund. Vi skal ha variasjon i rasen, både genetisk og på eksteriør og da er det viktig med mange avlsdyr. Vi har alle en rasestandard å forholde oss til og det forplikter. Dommerne er forpliktet til å forholde seg til denne når de dømmer, hvis ikke kan de fratas autorisasjonen sin.  Jeg håper og tror at også oppdrettere føler en forpliktelse i forhold til rasestandarden. En samojed skal se ut som en samojed, ikke som en chow-chow og ikke som en hvit gjeterhund. «Den gylne middelveg» er det alle oppdrettere bør ha i bakhodet. Det er viktig å se på kombinasjonen av avlsdyr og ikke doble svakheter, men søke en partner som er sterk der hunden din er svak, for svakheter har alle. I tillegg er det viktig at vi finner hanner som bidrar til å både opprettholde og øke rases genetiske variasjon.

Noen ønsker at samojeden skal løpe fortest mulig og det kan jo ingen nekte noen, men er det det de opprinnelig ble brukt til og det vi skal jobbe for fremover? En samojed er ikke, og har aldri vært en sprinthund eller en rask polarhund. «Polare egenskaper kan ikke måles med stoppeklokke» uttalte en med stor kjennskap til rasen. Egenskaper som god pels, små, tykke og godt behårede ører, gode og store poter og så videre, er noe alle polare arter bør ha for å klare seg i sitt klima og da er det jo litt merkelig at noen mener at samojeder skal ha lange ben, lite pels og store ører, alt for å kunne løpe hurtigere.

Det skrives stadig at det er bare de store utstillingsstjernene som brukes i avl og at det derfor blir matadoravl. Ser man på avlen i Norge er ikke dette tilfelle. Ingen hunder har nådd matadorgrensen (pr. 2025 er den på 50 valper) så lenge vi har beregnet dette. De få som har mange kull etter seg er heller der oppdretter eier hannhund selv og har brukt denne på mange egne tisper. Det er mellom 20-30 samojedkull i året i Norge og da blir det ikke så mange hannhunder som brukes. Selv har jeg hatt mange hunder som hatt valper gjennom over 25 år som oppdretter, men jeg har aldri hatt mer enn to kull på noen nettopp fordi jeg mener at det er viktig at ikke noen hunder har alt for mange avkom. 

Variasjon og bredde er viktig for å bevare samojeden som en sunn og allsidig polar brukshund fremover. Det vi alle bør ha i bakhode er den gylne middelveg, ikke for mye og ikke for lite. For fremgang i en rase er det den beste halvdelen, alle egenskaper sett under ett som bør brukes i avl. 

Vi har flere hunder og de blir naturlig nok veldig nysgjerrig når det er valper på gang. Det er alltid mor som bestemmer når eventuelt andre hunder kan hilse på valpene. De første par ukene holder jeg de andre hundene unna og vi avventer besøk fra folk. Jeg har grind i døråpningen og passer å lukke den også når tispa er ute på do så hun er trygg og tør å forlate valpene når hun må. Dette er både for å gi tispa full råderett over hvem som skal få komme inn, når de skal få komme inn og for å unngå smitte fra både hunder og folk.

• Frihet fra sult, tørst og feilernæring
• Frihet fra unormal kulde og varme
• Frihet fra redsel og stress
• Frihet fra skader og sykdom
• Frihet til å utøve normal atferd

Les mer om de fem friheter hos Mattilsynet her.