Om samojeden
Samojedens fortid
Forfatter: Ronny Bugtene, ©, 2008.
Hvem var samojedfolket?
 Dersom man skal se på historien til denne vakre, hvite hunden, så er det naturlig å også se på historien til samojedfolket. Folket, som fortsatt lever sitt liv på den sibirske og nordlige russiske tundraen, lever primært som nomader. De lever et liv som blant annet spenner seg mellom Kanin, Yamal og Taymyr-halvøyene (Goodrich; Vajda).
Den nordlige europeiske tundraen er bebodd av flere folkegrupper som snakker samojedspråk. Den samojedske språkgruppen har relasjoner til finsk og ungarsk , som igjen tilhører den Uralske språkgruppen (Vajda; Newell). Vadja mener Syd-Sibirske grupper begynte å spre seg nordover for over 8 000 år siden. Disse nordlige områdene hadde tilligere vært fullstendig dekket av is, og det samme var de øvre delene av Europa og Vest-Sibir.
De fleste av dagens samojedspråklige folk lever nord for polarsirkelen i Russland (Vajda; Newell). Det finnes også bevis for at ”før-samojedene” kom fra Atai- og Sayanfjellkjeden, på grensen mellom dagens Russland og Mongolia. Før 1600 levde det flere samojedspråklige stammer der og i områdene vest for Yeniseielven. Av disse sydlige samojedfolkene finnes bare Selkup igjen (Vajda). De andre stammene ble blandet inn i tyrkiske og russiske grupper, og mistet dertil sitt særegne språk og sin kultur.
De nordlige samojedgruppene klarte seg langt bedre i sitt ugjestmilde nye hjem. Samojedene blir ofte gitt æren for å befolke den arktiske villmarken, den treløse regionen av permafrost og solløse vinterdager. Det finnes for øvrig språklig, genetisk og etnografisk bevis for at det fantes urinnvånere som holdt til i disse områdene for over 6 000 år siden (Vajda). Disse urinnvånerne kan ha relasjoner til Chukchi og eskimoene fra Beringsjøen. De samojedspråklige gruppene virker til å ha overtatt/absorbert dem, dertil gjort en ende på dem som en egen etnisk gruppe. Ved å gjøre dette overtok nykommerne noen av urinnvånernes tundrakultur.
Samojedfolket er primært reingjetere (Goodrich; Vajda; Newell; Taylor), og har vært det gjennom mange hundre og kanskje tusenvis av år. Reinsdyrene ga samojedfolket deres klær, mat og transport. Ettersom en reinsdyrflokk spiser mose og lav, og dette kan ta flere år å vokse ut igjen, kreves det at flokken og dermed også menneskene forflytter seg over disse enorme områdene (Vajda; Newell; Taylor).
Hvem er samojedhunden?
Samojedfolket hadde disse vakre hundene som ble kalt for Bjelkiers. Bjelkier er russisk og betyr ”hvite hunder som gir hvite hunder” (Newell; Beauchamp; Taylor). Voinaika er et annet russisk ord for denne hunder som vi kjenner som samojed (Newell; Beauchamp).
Samojedhunden er egentlig en av de ”reneste” hunderasene som finnes i dag, siden rasen ikke har forandret seg nevneverdig fra den gangen de oppsto som rase (Feiness; Campbell; Beauchamp). Goodrich mener det er funnet nyere bevis på at samojedhunden har eksistert i 5 000 år.
 Samojedhunden stammer fra den nordlige ulven canis lupus, slik som blant annet alaskan malamute og siberian huskey også gjør (Feinnes; Campbell; Beauchamp). Dette er eksempler på raser som utgjør det som normalt sett blir referert til som polarhunder. Det er riktignok veldige forskjeller på disse rasene, som ofte blir delt opp i fire underliggende grupper (Fiennes; Beauchamp):
- Jakthunder (eks. karelisk bjørnehund og norsk elghund)
- Trekkhunder (eks. alaskan malamute og siberian huskey)
- Gjeterhunder (eks. svensk lapphund og samojedhund)
- Selskapshunder (volpino italiano og de fleste spitz-rasene)
Samojedhundens oppgaver og dens plass hos disse folkegruppene skilte seg veldig ut fra de andre polarhundene. Et par mennesker med sine samojedhunder kunne samle reinsflokker på opptil 1 000 reinsdyr (Goodrich). Samojedhundene kunne også bli sendt ut i flere dager for å samle inn dyr (Goodrich).
Samojedhunden var alltid med folket sitt, og den fikk også innpass inne i de mobile teltene som samojedfolket bruker. Pat Taylor mener også at på bakgrunn av at samojedhundene ble regnet som familiemedlemmer, burde disse hundene aldri være forlatt for seg selv, selv ikke i en hundegård eller på kennel. De hører hjemme sammen med hele flokken sin, som altså innebefatter menneskene den bor med i tillegg til eventuelt andre hunder. Samojedhundene er snille, intelligente og menneskekjære. Selv om samojedhunden ikke er en aggressiv vokter, er den ikke fremmed for å bjeffe når det skjer noe (Campbell, Taylor). Derfor vil det kanskje være mer korrekt å kalle dem varslere enn voktere. Samojedfolket brukte sine hunder til en rekke oppgaver (Vajda; Newell; Goodrich; Campbell; Beauchamp) slik som: - Gjeter for reinflokken
- Varsle når noe eller noen kom eller var i nærheten
- Jakthund
- Sporhund
- Barnepasser
- I nyere tid også brukt som trekkhund. Samojedfolket brukte reinsdyr som trekkdyr helt til for et par hundre år siden (Vajda; Newell).
Samojedhunden levde alltid sammen med menneskene, som også tok godt vare på hundene og behandlet dem med den respekten og omsorgen de fortjener. Trolig skapte dette samspillet mellom menneske og hund gjennom mange hundre år en meget menneskekjær og menneskeorientert rase (Beauchamp; Goodrich; Campbell). En rase som ble gitt fortroligheten og tilliten til å passe på barna til samojedfolket, er blant det som har formet dagens samojedhunder til å være tillitsfulle og arbeidsomme flerbrukshunder (Goodrich; Campbell). Tidvis ble også hundene brukt til å jage polarbjørner som kom for nærme. De ble da samlet i grupper som sammen jaget disse bjørnene på flukt (Newell). Noen historikere mener samojedfolket var så nøye med hundene sine at nabostammer aldri fikk lov å mikse inn andre raser eller linjer (Goodrich).
Ironisk nok ble samojedhunder ikke brukt som trekkhunder før russerne fikk øynene opp for dem sent på 1700-tallet. Tidligere hadde samojedfolket brukt reinsdyr og ikke hunder som trekkdyr. Det var altså russerne som introduserte samojeden som trekkhund for Tundra Neneteserne på 1700-tallet og ikke motsatt (Vajda). Nganasan-folket hadde ikke mange egne reinsdyr og baserte sin overlevelse primært på jakting og høsting/samling.
På grunn av sin nordlige opprinnelse blir samojedhunden ofte feilaktig sett på som en av flere opprinnelige trekkhunder. Dette er, som vist tidligere i teksten, langt fra sannheten (Goodrich; Vajda; Newell; Campbell). Det begynner å bli godt dokumentert blant historikere, og Campbell sier i sin bok at selv trekkhundentusiaster begynner å innse denne sannheten. Mrs. Ivy Kilburn Morris (Scott), datteren til Ernest Kilburn Scott, fortalte i et intervju i 1984 mye om samojedhundens historie og bruksegenskaper. Dette intervjuet ble foretatt av Richard Beauchamp. Under intervjuet vill hun slå fast at det for det første var galt å kategorisere en hund til å være én ting eller å ha én egenskap. Men hun sa også at dersom man måtte klassifisere samojedhundene til å ha bare én egenskap, ville det være som gjeterhund og ikke som trekkhund (Campbell; Beauchamp).
Russerne fikk altså øynene opp for denne godmodige, snille, vakre og flerbruksvennlige hunderasen. Dens vakre utseende gjorde at den fikk innpass i tsarens familie og tidvis ble rasen også gitt som gave til en europeisk nobilitet. Den fikk kongelig status og ble beskyttet mot utlendinger (Newell). Vår kjære samojed ble også brukt til å trekke sleden til skatteinnkrevere, eventyrere og forskere i Sibir (Taylor). Ryktet om samojedhunden gikk snart ut til utforskere over hele verden.
Samojedhunden på ekspedisjon
 Alexander Trontheim hadde blitt leid inn av de russiske styresmaktene for å skaffe til veie samojedhunder (Newell). Det var denne mannen Fridtjof Nansen ba om hjelp da han ønsket å bruke samojeden til sin ekspedisjon til Nordpolen i 1893-94 (varierer fra 1893-1894 hos ulike kilder). Nansen var den første europeer til å bruke samojeden som trekkhund på ekspedisjon (Campbell; Goodrich; Taylor). Han kom til å lovprise hundene for deres egenskaper gjennom mange ekspedisjoner (Beauchamp). Den som mest sannsynlig var den andre til å bruke samojedhunder på ekspedisjon var Frederick G. Jackson i 1894. Da ble samojedhundene brukt på Jackson-Harmsworth ekspedisjonen til Nordpolen (Taylor). En annen person som spilte en viktig rolle i å gjøre samojedhunden kjent ut over de russiske grenser, var hertugen av Abruzzi, Luigi Amadeo. Han var bror av den italienske kongen og rådførte seg med Nansen. Nansen ga hertugen en samojedhund for å vise frem det Nansen selv mente var den ideelle trekk- og selskapshund. Trontheim skaffet senere hertugen 120 samojedhunder som Amadeo brukte på ekspedisjoner.
14 desember 1911 nådde Roald Amundsen, etter 99 dager, Sydpolen (Taylor). En tur på omtrent 3 000 kvm (Beauchamp). Første registrerte hunden på Sydpolen ble lederhunden til Amundsen, som var en samojedhund (Newell). Amundsen startet ferden med 97 hunder, hvorav 52 overlevde. De var fordelt på fire sleder (Beauchamp). Kaptein Robert Scott og Roald Amundsen hadde et kappløp om å komme først til Sydpolen. Scott skulle være ekstra lur og ribbet hundenes hale for pels. Det medførte at alle hundene døde av forfrysninger i løpet av tre uker (Newell). Dermed måtte seks personer i Scotts team trekke utstyret selv. Noe av det siste Scott skrev i sin logg når han kom frem til Sydpolen var at han fant et norsk flagg og en mengde potespor. Scott selv døde på tilbakemarsjen (Newell).
Samojedhunden i Vesten
Nesten alle samojedhunder i dag er avkom fra de overlevende hundene fra disse ekspedisjonene (Goodrich; Beauchamp). ”Sabarka” (betyr ”tjukken”) var en brun samojed med hvitt bryst og hvite ben som i 1889 ble gitt av Ernest Kilburn Scott til sin kone Clara (Campbell; Beauchamp). Ikke lenger etter importerte de hunden ”Whitey Pechora” fra Sibir (Goodrich). Pam Taylor skriver i sin bok at Scott kjøpte ”Whitey” av en sjømann i London. Uansett hvor de kjøpte den – hunden ble starten på samojedoppdrett i England. Polar og Antarctic var kennelnavn Kilburn Scott brukte, men de kom til å bli mest kjent som Farningham (Taylor). ”Peter den store” og ”Neva” var blant to av etterkommerne til ”Sabarka og ”Whitey” (Goodrich; Taylor). Lady Sitwell importerte en samojedhanne fra Sibir som het ”Musti”, i tillegg til å kjøpe ”Neva” av Kilburn Scott. ”Musti” ble også parret med ”Whitey Pechora”. ”Musti” og ”Whitey” fikk blant annet avkommet ”Nansen” som igjen hadde flere championavkom. Det var også Lady Sitwell som avlet frem ”Olaf Oussa”, den første samojedhunden som ble champion i 1901 (Goodrich; Taylor). ”Russ” var en hannsamojed som ble sendt til Kilburn Scott i 1894. Denne hunden ble parret med ”Kvik”, og sammen fikk de valpen ”Pearlene”. ”Pearlene” var den andre championsamojeden i England, og den første tispen. Mrs. McLaren Morrison eide den tredje samojeden som ble champion. En flott hanne ved navn ”Alaska”, som var etterkommer av ”Russ” og ”Flo”.
I 1908 fikk Kilburn Scott tar i ”Antarctic Buck” fra Sydney Zoo. ”Buck” var antakelig etterkommer fra Borchgrevink-ekspedisjonen (Taylor; Beauchamp) og denne hannen ga skinnende hvit pels til sine avkom.
Amerika ble introdusert for samojedhunden i 1904 når en belgisk grevinne, ”prinsessen av Montyglyon”, immigrerte dit. Hun hadde med seg sin hund, ”Moustan” i tillegg til tre andre samojeder (). ”Moustan” hadde blitt gitt henne i gave under et besøk i St. Petersburg, der hun hadde bivånet en utstilling. Hun forelsket seg der i championhannen ”Moustan”, som var eid av broren til Tsar Nicholas II, erkehertug Michael. I russisk tradisjon ble ”Moustan” gitt til grevinnen som presang (Campbell; Beauchamp). ”Moustan” var den første samojedhunden som i 1906 ble registrert i den amerikanske kennelklubben (Beauchamp) og ble også den første amerikanske utstillingschampionen (Goodrich) .
Samojedhunden som rase
I 1892 fikk rasen vår navnet ”Samoyede”, etter samojedfolket som hadde brukt denne fantastiske hunden i hundrevis av år (Goodrich; Campbell). De siste e’en ble fjernet, og rasen ble snart hetende Samoyed eller samojed på norsk. De første samojedhunden i England ble vist under utenlandske raser på hundeutstillinger. Under Leeds Dog Show i 1893 ble de vist frem som ”Samozia Sledge Dogs” (Campbell) eller ””Samojediske trekkhunder”. Den engelske kennelklubben begynte å registrere samojedhunder i 1901. I 1909 fikk rasen sin egen standard (Goodrich) og den ble gitt offisiell status som egen rase samme år.
Navnet på rasen, standarden og statusen som egen rase var sterkt påvirket av ekteparet Kilburn Scott (Goodrich; Campbell). De begynte bevisst raseavl allerede i 1896, med hovedmål å gjøre den hvite pelsen til rasens kjennetegn. Dette betydde at det ble ekskluderende feil å ha brun, sort eller flekkete pels. Mange av de sibirske samojedene hadde nettopp slik pels, selv om de fleste av disse også var hvite.
En annen viktig ting for samojedhundens fremtid var organiseringen av den første oppdretterklubben for menn i 1909. Kvinnene kom raskt etter, og dannet i 1912 sin egen organisasjon (Taylor). I 1920 slo de seg sammen og skapte Samoyed Association of Great Britain med Frederick G. Jackson som den første president. Han holdt presidentskapet frem til sin død i 1938 (Goodrich; Campbell).
The Samoyed Club of America (SCA) ble stiftet i 1923 og baserte sin standard på den britiske. Tre måneder senere ble SCA godkjent for medlemskap i den amerikanske kennelklubben (Goodrich). Samojeden ble først plassert i ”Non-sporting” gruppen i England, og i gjetergruppen i USA. Senere, når kunnskapen om samojedhundens opprinnelse økte ble den plassert i brukshundklassen, der den fremdeles er i dag. I 1949 ble samojeden enda mer populær i USA, da den tok sin første Best In Show-plassering (Beauchamp). Det var en tispe ved navn ”Sweet Missy of Sammar” som klarte kunststykket under Toledo Kennel Club’s åpne show i Toledo, Ohio (Campbell).
Ikke historie, men historier
En mann fortalte en av kennelklubbene i California hvor høyt han elsket samojedhundene. Han fortalte at han og familien måtte flykte fra bolsjevikene i Russlandm og at dette skjedde ved hjelp av en gruppe samojedhunder som transporterte dem gjennom det harde, kalde landskapet i Sibir. Derfra fortsatt de gjennom Alaska og Canada, før de kom til USA. Der startet denne samojedelskende mannen sin, etter hvert så berømte, Smirnoff Vodka (Goodrich).
En annen historie som vitner om samojedhundens snarrådighet er historien om en trekker (musher) som falt igjennom isen da han krysset en elv. Lederhunden i spannet snudde umiddelbart og ledet hundene slik at mannen kunne gripe tak i kanten på sleden. Samojedhundene trakk så mannen opp fra den iskalde elven.
Pat Hemmings hadde en samojedhund som ble kalt ”Baron Tobias”. En natt når hun hadde lagt seg til å sove på et varmeteppe, begynte teppet å gløde. Hemmings hadde stappet i seg piller mot influensa og sov riktig så godt. Hemmings våknet av at ”Baronen” hadde grepet tak i håndleddet hennes og forsøkte å trekke henne ut av sengen. Rommet var fylt av røyk og Pat Hemmings har fremdeles merker på håndleddene etter den livreddende samojeden. Hun anerkjenner selv at hun antakeligvis ikke ville ha overlevd dersom det ikke hadde vært for den svært så påpasselige ”Baron Tobias” (Taylor).
Kilder
Beauchamp, Richard G.; “Samoyed” Kennel Club Books, New Jersey, USA (2004)
Beregovoy, Vladimir; “Aboriginal Samoyed Dogs of the Yamal Peninsula”
Campbell, Terry & Gail; “A New Owner’s Guide to Samoyeds”, T.F.H. Publications, USA (1998)
Feinnes, Richard & Alice; “The Natural History of Dogs”
Goodrich, Pat Hill; “The Savvy Samoyed”, Doral Publishing, Sun City Arizona, USA (2001)
Newell, Gregory Alan; “Samoyede; the people and their dog”
Taylor, Pam; “The Samoyed today”, Howell Book House, New York, USA (2000)
Vajda, Edward J.; “Samoyedic Peoples of the European Tundra”
|
