Nyheter
Alle oppdateringer på samojedhund.no kommer på denne siden.
En liten oppfordring
03. september
På grunn av at jeg har tatt på meg jobben som redaktør av Polarposten (medlemsbladet til Norsk Polarhundklubb) har jeg sluttet å kommentere en del ting som jeg ellers ville ha skrevet om. Alt jeg skriver vil bli tolket som bladets mening, og det er både feil og etisk betenkelig siden vi forsøker å drive litt skikkelig.
Jeg tar allikevel sjansen på å komme med en liten oppfordring. Ikke ta alt dere hører for sannheter. Ikke ukritisk adopter andre menneskers meninger, men observer og analyser på egen hånd. Det er ikke sikkert alt man hører representerer hele sannheten (noen ganger er sannheten helt fraværende faktisk..) og det kan være greit å gjøre noen egne betraktninger før man hiver seg på.
Ha en fin fredagskveld!
En personlig takk
09. august
Astrids samboer, Øyvind Fåne, vil gjerne takke alle hundevenner for mailer, meldinger, blomster og annen oppmerksomhet i forbindelse med sin kjære Astrids bortgang.
Alle hilsner på Facebook, i gjestebøker etc har blitt videreformidlet og Øyvind ønsker å uttrykke hvor stor pris han setter på alle gode tanker. Det varmer i sorgen.
Med tid og stunder vil både Øyvind, Aurora og Brita være en del av det aktive hundemiljøet igjen.
Sorgen over å miste en elsket samboer og kjær venn tar tid å bearbeide. Øyvind ber derfor om forståelse for at han ikke orker å besvare alle henvendelser og kondolanser.
En stjerne har forlatt oss
15. juli
Noen mennesker er mer umistelige enn andre. Noen mennesker etterlater seg et så stort tomrom at det virker umulig å fylle det igjen. Dette er et minnesbrev om en av dem.
Min hundementor og kjære, kjære venn Astrid Heia gikk bort i går, 14 juni, kun 43 år gammel. Hun etterlater seg sin elskede samboer og sine firbente barn NUCH JWW08 Rajumas Aurora, Rajumas Brita, Rajumas Charmy, Rajumas Cille og en helt spesiell "rødrev". I tillegg etterlater hun seg familie, venner, hundevenner, treningskompiser og en uendelig rekke hundeeiere og hunder som har fått en bedre hverdag takket være Astrids utrettelige innsats, kjærlighet og tålmodighet.
Astrid balanserte meg ut. Hun lærte meg å lukke øynene for det jeg ikke kunne endre, utfordret alle vedtatte sannheter og nektet å tilpasse seg en konvensjonell, politisk korrekt livsstil.
Astrid Heia var noe helt for seg selv. Hun var hard og myk, sterk og sårbar, alvorlig og morsom. Hver gang vi var sammen eller pratet på telefon ga hun meg noe nytt nå tenke på. Hun var kronisk allergisk mot oppmerksomhet og antakeligvis hadde jeg fått så ørene flagrer dersom hun hadde lest denne hyllesten. Men det får hun og jeg gjøre opp på kammerset en annen gang:)
Med sterke meninger og meningers mot, en intuitiv individualist, og med verdens største hjerte for alle verdens hunder ga Astrid meg en ro og en trygghet som hundeeier. Hun lærte meg alt. Hun ga meg sjelden konkrete råd og tips, men utfordret meg i stedet til å søke egne løsninger og tenke annerledes i forhold til Maar. Hun sa alltid at det var jeg som skapte Maars stress og at løsningen dermred lå i meg. Noe som selvsagt var sant. Egentlig var det veldig irriterende at hun alltid hadde rett:) Nå kommer jeg for første gang i livet til å savne å ta feil og få passet mitt påskrevet hver gang jeg driter meg ut med en av hundene mine.
Å snakke om Astrid som hundemenneske og menneske som to separate ting er helt meningsløst. Den samme filosofien hun trente hundene sine med, hadde hun overfor livet generelt. Hun var nådeløst ærlig, usedvanlig skarp og en dyktig iakttaker. Kunne sitte å lytte til en samtale uten å si et ord for så å komme med en betraktning som fikk oss alle til å holde kjeft.
Min lille valgte familie har mistet et kjært medlem. Et medlem som ikke var i livet mitt så lenge, men som har satt desto sterkere spor etter seg.
Jeg har ikke bare blitt en bedre hundeeier og trener av vennskapet med Astrid. Jeg har blitt et bedre menneske.
Takk, kjære deg! Takk for all kunnskapen din som jeg fikk formidle, takk for all kjeft jeg fikk, takk for alle gangene jeg fikk gråte hos deg, takk for at du lærte meg å like julen. Takk for at du ga meg mot til å gjøre ting på min måte.
Takk for at du slapp meg inn.
Tur med snuppene
10. mai
På lørdag dro Maar og jeg på tur med snuppene fra Kennel Rajuma:) Knallbra vær, mye oppoverbakker, litt trugeføre og kjempeselskap gjorde turen slik den skal være.
Maar og jeg går mye i oppoverbakker, men sjelden i så ulendt terreng. Det var krevende for meg å holde meg på bena og samtidig skulle ha styr på gullemann:)
Maar har arvet kløv etter bamsefar og Cox og den måtte vi jo teste. En super kløv fra Seleverkstedet som holdt det den lovet! Spesielt imponert over at den ikke skled fremover mot nakken hans i de bratte nedoverbakkene! Maar vadet, lekte, løp, hoppet og rullet seg rimelig uanfektet av at han hadde noen kilo hengende på seg:)
Det er på tur samojeden kommer til sin rett. Den er sterk, smidig, rask, koordinert og har en utrolig bra kroppsbeherskelse. Lille, som er veteran i år, er like spretten som ungfolene og like ivrig på tur som når hun var unghund:) Moro å se!
Litt bilder ble det og - de ligger her (åpnes i nytt vindu).
Tusen takk til Gro, Lille og Ruby for en knalldag på tur!
Onkel Eros
10. mai
Endelig litt oppdateringer på bildefronten:) Galleri er oppdatert med nye bilder.
 . Flere bilder fra turen ligger her (åpnes i nytt vindu).
Ny giv!
10. mai
1. mai var det utstilling og årsmøte i Norsk Polarhundklubb på Viubråtan utenfor Oslo. Jeg har vært utmeldt av klubben i et år nå, men er glad for å være tilbake igjen og er optimist med tanke på fremtiden til raseklubben vår. En liten oppsummering av dagen:
Dagen startet som et mareritt for vår del. Maar fant det helt greit å få magesyke INNE i Ronny sin bil, snudde rompa greit mot Khan og det var det. For å være litt ekkel - det var bæsj overalt. Hehehe - inni sekken, utenpå sekken, på tepper, bånd og stoler. Men verst av alt - Khan tok i mot en del av moroa og for Ronny var det dermed bare å snu med en magesyk hund og en hund med magesyke på.... Utrolig kjipt, men verst for Maaremann selvsagt!
Jeg kom meg videre til Viubråtan uten hunder, men som plaster på såret fikk jeg handle Ruby og jammen ble hun ikke 1BTK, BIR og etterhvert BIS3. BIS på årets utstilling ble grønlandshunden Luggen som er oppdrettet av Marianne Lund. En råflott hanne, stor og kraftig med meget gode bevegelser og dermed en fortjent vinner. Dommeren var også svært begeistret for nivået blant grønlandshundene i år og ga rekordmange CK. Det liker vi:)
Siden Maar og Khan gjorde vendereis hadde vi ikke nok hunder til å stille i oppdrettsklassen, men vi kommer sterkere tilbake neste år:)
Utstillingsbiten var langt fra det viktigste på denne samlingen. Årsmøtet og generalforsamlingen var hovedårsaken til at vi brukte 1. maihelgen vår der oppe. Det ble mye meninger, konstruktiv debatt og med mangeårig medlem av NP, Eivind Mjærum, som ordstyrer ble årsmøtet gjennomført uten alt for mye bullshit.
Valgkomiteens innstilling til nytt styre med vedtatt og ny leder i Norsk Polarhundklubb er Gro Moe-Gumø fra Kennel Rajuma. Resten av styret og komiteemedlemmer blir offentliggjort på polarhund.no etter hvert... Det kan vel hende skribenten på denne bloggen skal delta litt aktivt på enkelt områder også, men det får bli en senere bloggpost:)
Uansett - med nye krefter, nytt engasjement og ny giv tror jeg 2010 blir et godt år for raseklubben vår.
Byvandring
26. april
Denne vinteren har vi bare prioritert tur, fysisk trening, skitrening og kos. Etter intense perioder med miljøtrening i høst har vi hatt en lang pause, men nå som den verste søla har lagt seg i byen er det fint å starte jobbingen igjen. Maar og jeg tok turen til Mona for litt byvandring på Torshov. Skal ærlig innrømme jeg var spent på hvordan ulldotten ville håndtere det, men det satt fjell hele veien! Når Maar er gearet fungerer ikke godbiter. Rett og slett fordi han ikke vil ha dem. Men belønning trenger ikke være mat eller snop. Når han ble litt ufokusert ventet jeg ham ut til han snudde seg og holdt kontakten med meg en liten stund før han fikk taue bort til treet/busken/skiltet/tisseflekken eller husveggen som akkurat da var gjenstand for hans interesse. Slik belønning er gull verdt fordi man får muligheten til å gi han noe for å gi kontakt uten å stappe munnen hans full av godbiter han ikke vil ha.
Fordi vi har hatt så fin progressjon på mye av jobbingen vår de siste mnd, stilte jeg høyere krav til Maar nå enn forrige gang vi hadde intens miljøtreningsperiode. Det var lite kommandoer (det bruker jeg generelt lite av for det er bare mas for alle parter), men vi jobbet med å vente før vi gikk over gangfelt og slikt. Ved hver pause var det litt godbitsøk og han satt og lå rolig hele tiden hver gang vi satte oss ned. Akkurat som han gjør på tur. I Torshovparken er det masse hunder og jeg ble jo nesten litt rørt når Maar ikke stresset seg opp over dem. Det var enkelt å få kontakt med han selv under de største forstyrrelsene og han viste heller ingen tegn på stress i etterkant. Tvert i mot la han seg veldig greit i stabilt sideleie på Monas balkong og sovnet:)
Det skal sies at å gå med en kritthvit isbjørn i Oslo er litt av en utfordring. Alle vil veldig gjerne hilse og kose litt og han får maks oppmerksomhet hele veien. Da rører det jo hjertet til mor når han legger seg rolig på café og bare observerer de som pludrer til han en meter unna:) Eneste unntaket var en liten jente som Maar rett og slett bare ga en skikkelig suss midt på truten... hehe - bra det ikke var Khan for han nøyer seg ikke med susser. Han tuter med snuten og da gjerne i de mest private kroppsdelene dersom de er i riktig høyde..:)
Etter en senvinter med sorg, mye stress og sterke følelsesmessige svingninger var det godt å se vårstemningen i smilene og øynene til folk vi møtte. Forhåpentligvis blir vår og sommer en roligere, mer behagelig tid. Det skal i alle fall ikke stå på Maar!
Takk til Mona for at hun bruker søndagen sin på å tusle rundt i gatene med en ivrig samojed og hans fokuserte eier:) Maar er spesielt imponert over at tante møter opp med godbiter når mor har vært litt rask med pakkingen:)
En deilig søndag, en påfølgende deilig mandag formiddag og vårstemningen sitter i smilene våre og.
Ha en fin vårdag! Bildene under er det tante Mona som har tatt:
Eldorado
24. april
Denne uken var jeg på jobbtur i forbindelse med et prosjekt jeg arbeider med. I tre hele dager gikk jeg rundt på store grøntarealer (og tusenvis av kvadratmeter med fantastiske bygninger), fotograferte og samlet inntrykk. Allerede første morgenen så jeg jo at praktområdet var et yndet tur- og treningssted for hundefolk i nærheten. Ved lunsjtider mandag observerte jeg en dame med en rimelig vilter GR som kom tuslende nedover en av de mange gangstiene der. Hver gang hunden trakk i halsbåndet stoppet bare damen rolig opp og ventet. Hunden snudde seg etter noen sekunder, kom inn til eieren og så gikk de videre. Da ble jo jeg litt ekstra interessert selvsagt og ble stående et kvarter og observere. Helt tydelig at dette var planlagt trening og en dame med kunnskaper og ikke minst treningsmetoder som tiltaler meg. Variabel belønning med godbiter, litt kos og litt lek, hunden ble belønnet med ulik frekvens for å gå pent i bånd og når hunden hadde klart å gå et godt stykke med slakt bånd og snusing ble den belønnet med å få løpe til sine hundekompiser litt lenger bort for lek og moro i fred og fordragelighet.
På de dagene jeg var der så jeg mange slike eksempler. Noen trente passering, noen drev med båndtrening, en dame jobbet med en aggressiv terrier og felles for dem alle (de jeg så i alle fall) var at treningsmetodene var rent positive. Jeg så ikke et eneste klyp/napp/røsk eller hørte noe kjefting av noe slag.
Dette var i Sverige. Er positive metoder mer utberedt blant vanlige hundeeiere der mon tro? For i liknende steder jeg har vært i Norge må jeg bare dra igjen pga alle de negative inntrykkene. Kanskje vi burde reise oftere over grensen for annet enn bacon og billig vin?
Happy birthday!
24. april
Fra en kvinne som fant seg selv på et fjell med en hund:
Et prakteksemplar av Verdens vakreste brukshund fyller tre år i dag! Maar er en spesiell type. Selvsikker, trygg, sterk og sta. Masse sjarm og spunk, et utrolig språk og en sensitivitet for stemninger som er beundringsverdig.
Maar er i stor grad ansvarlig for min stadig bedre fysikk og ikke minst har han gitt meg et sted jeg kan finne inspirasjon, indre ro, meditasjon og skjerming - fjellet! Han har dratt meg opp på topper, tauet meg over tregrensen og ventet tålmodig i bakker, over bekker og på sleipe stier. Maar har vært min læremester og gir meg daglig et unikt innsyn i en annen verden og en annen måte å kommunisere på og vi har et samspill som gjør det mulig å være alene, men aldri skikkelig ensom. Takk, kjære ulldott!
Maar og jeg vil også ønske Aurora, Storm, Presley, Pumba, Joker og Arco en fin bursdag med masse snop, tur og lek!
En liten spesiell hilsen også til en tobent prinsesse i Oslo som i dag fyller ett år og som helt sikkert skal feires med brask og bram:)
Brett opp ermene!
10. mars
1. mai 2010 er det årsmøte i Norsk Polarhundklubb | 
