Artikler

Oppdretter

Forfatter: Tone-Lise T.K.Olaisen, ©, 2008.

Abstrakt

Men det finnes oppdrettere som har kortsiktig profitt, prestisje og anerkjennelse som hovedmål for oppdrettet uten å tenke nevneverdig på velferden til verken avlsdyr eller avkom. Jeg skal se litt nærmere på hva som driver slike oppdrettere og bevise at de strider både mot folks normale oppfatning av dyrevelferd og ikke minst mot NKKs reglement for de etiske retningslinjer for avl og oppdrett.

Innledning

Meningene i denne artikkelen er mine personlige meninger og reflekterer ikke nødvendigvis synet til personer og institusjoner det er naturlig å sette meg i sammenheng med. Artikkelen er ikke publisert andre steder enn her, i alle fall ikke foreløpig. Meningene er basert på personlig observasjon, litteratur, erfaring og uttalelser fra ulikt hold. De er argumentert for og konkludert etter prinsippet om observasjon-refleksjon-analyse-konklusjon. Det er altså ikke følelsespåvirkede meninger i stor grad, selv om jeg skal ærlig innrømme at jeg er følelsesmessig involvert, både som hundeier og som et rasjonelt menneske.

Det nevnes ingen konkrete oppdrettere eller raser i denne artikkelen. Årsaken er at artikkelen er skrevet på generelt grunnlag. Det er derfor ikke tilrådelig å bruke argumenter eller tolkninger fra denne artikkelen til egen fordel eller bakdel.

Misforstått snillisme

Spekulativt og skjulte motiver

Prestige derimot viste seg å være en avgjørende faktor for hundeoppdrettet flere steder. Prestisje er i utgangspunktet ikke en negativ ting. Så lenge det ikke er motivet for handlingen. Når prestisjen og anerkjennelsen kommer som en konsekvens av godt arbeid, veloverveide beslutninger, kunnskap og evner er den velfortjent. Når prestisjen i seg selv er årsaken til at man ønsker å ha flest mulig valpekull og bli størst mulig, er man på farlig grunn.
Å tjene penger er heller ingen synd. Tvert i mot. Produktivitet som gir belønning i form av økonomiske midler er bare til det gode. Men det forutsetter at pengene kommer fra evne til å skape verdier, ikke av lysten til å bli anerkjent eller når det gå på bekostning av dyrenes (og menneskenes for den sakens skyld) velferd.

Hovedoppgaven til oppdretter

• Definisjon av avlsmålet, inklusive vektlegging av de enkelte egenskapene
• Systematisk registrering av alle egenskaper i avlsmålet
• Beregning av genetiske parametere, dvs i første omgang arvbarheter og genetiske sammenhenger mellom ulike egenskaper
• Valp av avlsopplegg (linjeavl, innavl eller utavl)
• Rangering av individer
• Seleksjon

Astrid Indrebø er veterinær fagsjef i NKK med doktorgrad i obstetrikk i tillegg til å være en meget erfaren oppdretter. Hun taler sterkt for at oppdrettere har basale kunnskaper om genetikk og rasen man skal avle på. Etter egen erfaring og litt research må jeg si det er flere oppdrettere som ikke har disse basalkunnskapene. Noen oppdretter har rett og slett skremmende lite kunnskap om de mest elementære ting når det gjelder både genetikk, pregning og trening.

Hvordan velge riktig avlsdyr?

Når det gjelder gemytt finnes det ikke noe klare parametere på hva som er et godt og dårlig gemytt. Man kan benytte ulike mentaltester for å få en pekepinn, men det er viktig å huske at gemyttet ikke bare kan, men i noen tilfeller skal, variere fra rase til rase (Sundgren, 2004). Man skal finne et avlsdyr som er helt frisk. Dette er selvsagt helt ufravikelig. Oppdrettere har derfor et ansvar for å være ærlige om eget avlsdyr, være åpen om testresultater og i tillegg sjekke historikken til det avlsdyret oppdretter ønsker å bruke.

Kroniske lidelser utelukker hunden som avlsdyr. Det kan være allergier, hudproblemer, immunforsvarsproblemer etc.

I tillegg til de tre foregående kriteriene skal avlsdyret være etter FCI-standard eksteriørmessig, den skal inneha rasens bruksegenskaper og bevege seg sunt og effektivt.

Å velge avlsdyr er altså en komplisert jobb som krever både kunnskap, innsikt og bruk av sunn fornuft. Dersom man mangler de basale kunnskapene beskrevet i 3.0 vil man ikke være i stand til å foreta utvelgelsen på best mulig måte. Det er ikke sånn at trenger å bruke en hund som avlsdyr selv om individet ikke har HD eller katarakt. Det er altså mange flere kriterier som skal legges til grunn. Å være champion (det være seg innen utstilling, lydighet, IPO, RIK, agility, trekk, jakt etc) gjør ikke hunden automatisk til et egnet avlsdyr. Man bør ikke se seg blind på resultater alene. Dessverre virker det som om det er tilfelle med en del oppdrettere.

Etikk og moral

I NKKs etiske retningslinjer står det blant annet (omskrevet ordlyd, ikke endret betydning):

• Oppdrettere har ansvaret for at hundene vokser opp i et godt miljø og får den mentale og fysiske treningen de trenger for å ha et lykkelig liv
• Valpene skal ha riktig stell og omsorg fra de er født. De skal ha det rent, de skal ha ro, riktig fôr og de skal preges
• I tillegg er det oppdretters ansvar å vurdere valpekjøpere og informere disse om rasen, eventuelt pelsstell, hvor mye trening de trenger, forsikringer etc.
• Oppdretteren skal også være tilgjengelig for råd og veiledning etter valpen er levert. I følge disse retningslinjene har altså oppdretteren et ansvar også etter at valpen har forlatt ”redet”

De fleste hundeeiere i Norge har hunden som familiehund. De går turer og stadig flere går på kurs og kanskje trener litt lydighet og andre sporter for moro skyld. Det er de færreste som kjøper hund utelukkende for én aktivitet. Å selge familiehunder medfører en del plikter.

• Sørge for at valpene er kjent med lyder, lukter, bevegelser etc fra mennesker
• Valpene bør bo inne hos oppdretteren. Siden disse hundene selges som familiehunder er det unaturlig og uheldig at de, i pregningsperioden, bor utendørs uten særlig kontakt med mennesker. De skal selvsagt være ute og bli kjent med utemiljø, men valper som bor inne med mennesker får det beste utgangspunktet i livet
• Sosialisere dem. Gjerne gjøre valpene kjent med å kjøre bil, bade, bli børstet og klippet klør på
• Informere om hvor viktig de første 12-16 ukene er for en valp. Det som skjer i denne perioden har stor, kanskje til og meg avgjørende, betydning for hundens senere liv
• Ta på dem. Familiehunder bør være vant til menneskelig berøring

Det er sikkert flere punkter jeg har glemt, men dette er de viktigste tror jeg.

Når det gjelder punkt 1 i de etiske retningslinjene er det mange oppdrettere som ikke fyller kravet. Tenk deg selv: Oppdrettere som har åtte-ti hunder, er i vanlig jobb, har familieforpliktelser etc. Når i all verden skal denne oppdretteren (eller hundeeieren for den sakens skyld) ha tid til å gi alle hundene den fysiske og mentale treningen de trenger? Jeg må si jeg ikke hadde mulighet til å tilfredsstille behovene til halvparten en gang. Dersom man har en rase som krever middels mosjon – (det betyr mer enn 30 minutter tisseture pr dag) hvordan skal man ha tid til å fysisk trene disse hundene? Når man er i jobb og har familie er det rett og slett ikke fysisk mulig å få dette til. Jeg skjønner at det fristende med mange hunder. Jeg kjenner til og med mennesker med mange hunder som klarer å gi hvert enkelt individ all den trening, utfordring og stell de trenger for ha et bra liv. Men det er mennesker som ikke har alle de andre forpliktelsene i tillegg. Det må ikke være sånn at lysten er større enn evnen. I alle fall bør man ikke handle på det.

For hva skjer når hundene aldri blir brukt, verken fysisk eller mentalt? De får ikke utløp for sine nedarvede og naturlige egenskaper, de får ikke stimulert verken nesen eller hjernen og det må jo være forferdelig vanskelig å bedømme slike hunder som eventuelle avlsdyr når de ikke blir brukt til det rasen skal brukes til? Ikke skjønner jeg at noen vil bruke slike dyr som partner til egne avlsdyr.

Slik behandling av avlsdyr er ikke å fremme rasens beste. Tvert i mot. Man avler på individer som oppdretter selv ikke vet om innehar de bruksegenskapene rasen eventuelt skal ha. Hvordan vet oppdretter om en jakthund er bra hvis den aldri har vært på jakt? Hvordan kan en bedømme en trekkhund som aldri har trukket? Og en sporhund som ikke har blitt brukt til annet enn å spore de andre hundene i hundegården sin?

Det vil også være naturlig å anta (uten at jeg har noe faglig begrunnelse for det) at hunder som aldri blir brukt ikke har det beste gemyttet. Det er bevist at hunder som ikke får utløp for sin naturlige adferd ofte vil bli aggressive, sky eller usikre. Det strider i mot prinsippet om å ikke avle på dyr med mentalt anmerkninger.

Konklusjon/oppsummering

Jeg blir provosert når oppdrettere tenker mer på prestisje, status og sløyfer, enn på rasens beste. Når de velger et avlsdyr ut i fra geografisk tilgjengelighet, rene utstillingsresultater eller ikke setter seg nøye inn i kombinasjonsmuligheter eller historikk.

Vi som valpekjøpere kan gjøre en hel del for å få disse oppdretterne til å ta til fornuften eller sørge for at de forsvinner ut i periferien. Vi kan la være å kjøpe valp derfra. Enkelt og greit. Sjekk rundt, besøk oppdrettere, vær kritisk, still spørsmål og bruk fornuften!! Det som virker helt supert ved første øyekast kan vise seg å være helt sjanseløst ved blikk nummer to. Det er ikke frekt å be om referanser. Jeg hadde tatt det som et tegn på stor seriøsitet hvis en valpekjøper hadde spurt om det.

Dersom våre hannhunder viser seg å være brukende til avl (etter å ha oppfylt alle kravene) vil valget av oppdretter av tispen være helt avgjørende. Det er utrolig viktig for meg hvordan eventuelle valper blir behandlet og hvordan oppdretter behandler sine egen avlsdyr. Jeg må si etter hvert som jeg blir mer erfaren og får mer førstehåndskunnskap er det færre og færre jeg kunne tenke meg å låne bort hunden min til.

Men det finnes hederlige unntak!! Heldigvis. Det finnes oppdrettere som innehar alle kravene og som følger retningslinjer både når det gjelder kunnskap, erfaring og ikke minst den moralske siden ved oppdrettet. Det finnes oppdrettere og hundeeiere som går gjennom ild og vann for å sørge for at hundene deres har det bra. Oppdrettere som legger ned masse jobb i valg av avlsdyr og som behandler hundene sine som familiemedlemmer. Disse oppdretterne har kanskje ikke alltid valper tilgjengelig. Kan hende man må vente en hel evighet på valp, men det er ikke tilgjengeligheten som bør avgjøre hvor man kjøper valp fra.

Kjære oppdretter: Ikke ha som mål å bli en størst mulig oppdretter – ha som mål å bli en best mulig en.

Litteraturliste

Andre kilder